Olav Morten Wang - kantor

Olav Morten svarer blid og glad på andre siden av skjermen, og har klart å få tid til vårt video-intervju før han underviser neste time på Oslo katedralskole, eller “Katta”, hvor han jobber når han ikke er i en av våre kirker. Likevel forteller han at ansettelsen har vart lengst i kirken: «Jeg begynte i Røa i august 2009, mens jeg fikk jobben på Katta i 2010 – det husker jeg godt, for det var på 30-årsdagen min!» ler han. Dette tilsier at 2020 var et jubileumsår for herr Wang, da han, “på bursdagen til Donald Duck”, ble 40 år 9. Juni. Når vi derimot spør om hans mentale alder så ler han høyt og sier: «Jeg tror jeg er mye eldre!»

Hva går jobben din ut på?

«Dette er jo egentlig veldig interessant, for ‘organist’ er et begrep de fleste forstår, men den rollebeskrivelsen synes jeg liksom ikke passer så bra. Kantor er et ganske bra ord, men det er de færreste som forstår det – hva det egentlig betyr». Undertegnede innrømmer at en oppfriskning i ordboka kunne trenges, og Olav Morten forklarer entusiastisk: «En kantor er en pådriver for at det synges. Etymologisk kommer ordet ‘canere’ som er latin for ‘å synge’. Det betyr at kantor er et mer åpent begrep enn organist – selv om jeg presenterer meg mest som organist (og dirigent)». Det er mange oppgaver som tilligger rollen, og ved siden av det å finne musikk, av og til lage musikk, og å innøve og utøve den som individuell musiker, innebærer også jobben å lede andre. Olav Morten leder for eksempel Røa kirkes kammerkor.

Hvordan ville du beskrevet kirken for deg med 3 ord?

«Åh, nå ble det vanskelig. Sentrum i tilværelsen. Det kan man se på hvordan vi har bygd byene våre. Det kunne man se ved brannen i Notre Dame. Paris er bygget ut fra aksene i kirka. Kirka er et midtpunkt – der det viktige skjer. Også er det fellesskap. Og til sist må jeg si rom – ‘i min fars hus er det mange rom’. Jeg blir veldig bekymra når jeg ser alle disse menneskene vi ser på tv nå som lager seg sin egen sannhet. Det er det jeg mener med sentrum. Jeg opplever at kirka klarer å oppsummere så ufattelig mye. At man lever i én virkelighet, tross alt. Og når jeg sier rom og plass til mange mennesker så er det fortsatt en variasjon i den store enheten». Så blir Olav Morten stille en stund og ser tankefull ut. Men før vi runder av intervjuet og han løper videre til klassen sin, må vi få vite litt mer om interessene til vår gode kantor. 

På fritiden liker Olav Morten å få mest mulig ut av dagslyset og være ute. Når det er sesong plukker han bær av forskjellige slag, og innimellom sylter han dem også – eller “rører og har oppi litt sukker” som han selv sier. Det er til og med blitt tatt med smaksprøver på jobb! Ved siden av solskinn og rørte bær er han også glad i lesing. Bøkene befinner seg som regel i kategoriene kunst, musikk og filosofi, og hvordan disse henger sammen; epokene og det historiske. «Det går mye i de tyske tenkerne: Goethe, Kant, Hegel, Spinoza, Kierkegaard. Men jeg ser egentlig ikke på meg selv som noen stor leser…» forteller han. Men en annen stor interesse er jo musikken, og på spørsmål om noen favoritt, svarer han pent nei og forteller at han ofte hører på stillhet. «Jeg har gitt opp å ha noe favorittmusikk, det veksler som været. Kan hende det skjedde med alderen. Når jeg jobber så mye med musikk så er det fint å få hvile ørene. Men det er jo veldig mye musikk som virrer rundt i huet av seg selv. Så jeg hører jo på mye musikk uten å fysisk høre det. De tyske melodiøse...» Han lukker øynene litt og beveger hodet med musikken vi bare kan anta spilles av i hodet hans, før han åpner øynene og forklarer for oss: «Schumann og Brahms, det vender tilbake. Romantisk og klassisk på en gang – slik som Goethe».

Det er åpenbart at hjertet banker ekstra hardt i brystet for musikken hos Olav Morten. Han snakker om det med en enorm pasjon og forkjærlighet som man bare kan bli varm av å høre på. Og før vi forlater hverandre, deler han et scenario med oss fra Røa som vi alle smiler av: «Jeg har nok ingen direkte favorittminner fra kirka, men det er mange gode følelser. Og det kan være noe så enkelt som å komme til Røa over kirkeparken og føle at kirkeveggene liksom ‘buler ut’ av musikk og korsang». Og det har vi merket, vi og. Under både musikkfestuker og gudstjenester, julekonserter og familiekonserter, er det som om taket hever seg og veggene flytter seg, bare noen ekstra centimetre oppover og utover, for å lage plass til musikken som fyller kirkerommet. Det er heller ingen tvil om at Olav Morten er en viktig del av dette – enten med orgel eller sang eller begge deler.